Refleksjon og logg for GLSM

Refleksjonar

Denne GLSM-perioden har bydd på både undring, frustrasjon og latter. Oppgåver av denne typen har, som alt anna, både gode og dårlige sider. Når alt kjem til alt, sit eg likevel igjen med mange positive erfaingar.

I starten hadde me ein tanke om å knyte sjølve oppgåva opp mot enkelteleven og med læringsutbytte som fokus. Etter vegleiing (eg skriv vegleiing bevisst sidan eg meiner rettleiing er misvisande) med førelesarar frå HSH, var endra me meining. Grunnen for dette var at eit slikt fokus ville gitt eit mål som var vanskeleg å måle. Oppvåva vår vart derfor endra til å ha lærarfokus og med organisering som tema.

Gjennom prasisperioden i forkant av GLSM-prosjektet, laga me oss noke hypotesar kring klassane me hadde undervisinig i. No fekk me sjansen til å teste om desse hypotesane faktisk stemmer. Opplegget omfatta undervisning i to ulike klassar, som hadde ulikt elevtal. Me ville sjå nærare på organiseringa av undervisning slik at alle skulle få same mogleiken til å lære.

Heilt frå starten av perioden har eg hatt ei form for skrekkblanda fryd over opplegget. Erfaringane mine frå praksis sa at dette ville bli komplett kaos, med det som resultat at elevane mista fokus. Dette ser eg ikkje på som negativt – for me fekk sjansen til å prøve ut ei undervisningsform som både elevane og oss sjølve var relativt ukjend med i forhold til matematikk.

Utfallet vart likevel ikkje så ”ille” som eg frykta. I forhold til forskingsmetoden var eg ikkje til stades i klasserommet under sjølve økta, men skildriangane eg fekk både frå elevar og medstudentar gav eit positivt inntrykk. Viss eg likevel skal sei noke ord om læringsutbytte frå denne økta, er det litt som eg frykta. Elevane tok aktiviteten for det den var, men utan å kople den med fagstoffet. Grunnlaget for å sei dette er temmeleg tynt, men det kan virke slik.

Når det kjem til sjølve bearbeide- og skriveprosessen gjekk det for så vidt greitt. Jo fleire kokkar, jo meir søl er det noko som heiter og til ein viss grad kan nok dette stemme. På den andre sida kan ein ei jo fleire kokkar, jo større buffet og breiare erfaringsgrunnlag var fint å ha undr bearbeidinga.

Når bearbeidinga var gjort var der berre skrivinga som stod igjen. Under sjølve skriveprosessen var det stort sett berre formuleringar me var ueinige om. Sjølv om det her òg var tendensar til ”søl”, var denne delen mykje meir effektiv enn resten av oppgåva.

Avslutningsvis må eg sei at smilet sat laust då klokka slo 1400 på fredag. Gløymt var den ”vonde” tida like før kl 1400, då me oppdaga noko småplukk som ”måtte” vera med.

Logg

Dagane me har jobba har alle vore tilstades, så samt ikkje anna er særskild merka.

Veke 35 Infomøte med Gry

2. okt Møte med øvingslærarar på Langeland om tema og problemstilling

3. okt 1315-1345 – møte med øvingslærar, Gry og Birgit om tema og problemstilling

6. okt 0830-1400 – Prosjektplan – mål og problemstilling

7 okt 1230-1500 – Arbeid prosjektplan og pensumlitteratur

8. okt 1230-1500 – Arbeid prosjektplan + vegleiing Gry ang prosjektplan

9.okt 0830-1300 – Levert utkast prosjektplan

13.okt 1330-1500 – Møte med øvingslærar

14.okt 0830-1300 – Detaljplanagt gjennomføring+funne utstyr

15.okt 0815-1400 – Gjennomføring + litt refleksjon i etterkant

16.okt 0815-1430 – Gjennomføring 2 + refleksjon og drøfting i etterkant

21.okt 0830-1630 – Utkast prosjektrapport + vegleiing Gry

22.okt 0830-1500 – Ferdig prosjektrapport

23.okt 0830-1500 – Teori – arbeid kvar for oss

24.okt ”Heimearbeid teori”

27.okt 1230-1530 – Samkjøring teori

28.okt 0830-1445 – Ferdig teori

29.okt 0830-1700 – Ferdig metode + starta drøfting

30.okt 0830-1840 – Ferdig drøft + starta konklusjon

31.okt 0830-1330 – Ferdig konklusjon, korrekturlesing og redigering → ferdig rapport levert

Retorikk - effektiv kommunikasjon

"Talekunst er å tale høyt og få det til å høres ut som dype tanker"
Bennet Cerf

Kommunikasjon er viktig - kjempeviktig. Jobben til en lærer består i å "banke" ferdigheter og kunnskaper inn i hodet på elevene, og kommunikasjon er et uunværlig verktøy i en slik prosess. Så langt er vel de fleste enige, både teoretikere og praktikere, men hvordan får men egentlig en effeltiv orm for kommunikasjon?

Grunnen for å velge nettopp dette temaet som et av innleggene mine, er en voksende interesse for retorikk. En av de erfaringene jeg har gjort med ulike mennesker på breen er at kommunikasjonen MÅ være effektiv. Noe av det samme har jeg opplevd både på volleyballbanen og i praksis. Dette er altså mye av grunnen til at jeg har valgt å vie et av innleggene mine til nettopp retorikk og effektiv kommunikasjon. Utover i innlegget vil dere oppdage at jeg bruker ordene taler og tilhører. Her kunne jeg like godt brukt ord som lærer og elevene, men siden denne effektiv kommunikasjon ikke bare gjelder klasserommet har jeg valgt å bruke nettopp taler og tilhører.

Hva er retorikk?

Jeg føler at en liten historisk presentasjon av retorikken er på sin plass før jeg fortsetter innlegget. Det er er mange meninger og tanker om retorikk både blant filosofer, forskere og ”vanlige”folk for den saks skyld. Jeg har valgt å begynne der alt startet – nemlig for 2500 år siden i Hellas.

Selve ordet ”retorikk” er sammensatt av de greske ordene rhêtôr som betyr tale og techne som betyr kunst. Direkte oversatt blir da retorikk talekunst – som etter hvert ble definert som læren om talekunst (Wikipedia, 2008). Denne talekunsten har, i følge Andersen (1995), den praktiske nytteverdien at den skal overbevise andre ved hjelp av nettopp konversasjon og tale. I antikken ble faktisk retorikken, sammen med blant annet grammatikk og dialektikk, ansett som en av de frie kunstene (Wikipedia, 2008). Både Platon og Aristoteles var opptatt av retorikk, men det er Aristoteles som har høstet størst anerkjennelse for sine tanker om emnet. Aristoteles delte retorikken i to deler – den fagtekniske og den ikkefagtekniske. Den ikkefagtekniske er vanskelig å kontrollere, så derfor konsertrerte han seg om de fagtekniske delene av retorikken (Eide, 2006).

Aristoteles i Eidet (2006) utformet tre ulike metoder for å bevise (les:overbevise) tilhørerne om at taleren hadde rett. Disse metodene er som følger (Eide, 2006):

• Ethos– der taleren benytter sin egen autoritet og gode karakter som verktøy for å overbevise
• Logos – der taleren benytter seg av logiske argument og fornuft som verktøy for å overbevise
• Pathos - der taleren benytter seg av tilhørerens følelser som verkøy for å overbevise

De første retorikerne

De første retorikerne som benyttet seg av Aristoteles sine metoder, høstet stor respekt blant den øvrige befolkningen (Andersen, 1995). Disse menneskene hadde evnen til å formulere seg tydelig, kortfattet og overbevisende – noe som vekket oppsikt i hele samfunnet. Dette gjorde dem populære som både politiske talere, jurister og faktisk også lærere. Nettopp dette med å være kortfattet vil jeg komme tilbake til senere, men la oss nå fortsette med den retoriske historien.

Cicero er den neste store innen retorikken. Han levde rundt overgangen til vår tidsregning og var kjent som en stor retoriker (Andersen, 1995). Cicero skrev mange verk om retorikk, og han utformet også det blir omtalt som de retoriske hovedfunksjonene. Disse funksjonene er også kjent som de tre pliktene til en taler, og blir ofte satt i sammenheng med Aristoteles sine metoder for overbevisning (Handagard, 2005):

• Belære – skjer gjennom logos
• Behage – skjer gjennom ethos
• Bevege – skjer gjennom pathos

For å oppnå disse hovudfunksjonene utformet Cicero også et oppsett til forarbeidet en taler bør arbeide seg gjennom før han/hun går på scenen (Andersen, 1995):

• Inventio – taleren utforsker emnet og finner idèer og argumenter rundt temaet
• Desposito – taleren strukturerer stoffet på en hensiktsmessig måte
• Elocutio – taleren arbeider med å formulere talen→her må man ta hensyn til:

klarhet

hensinkt

korrekthet

språklig utsmykking

• Memorio - taleren arbeider med å memorere og å huske selve talen
• Actio – taleren arbeider med kroppsbevegelser, ansiktsbevegelser og stemmeføring som skal benytes under fremføringen.

Lykkes man med disse faktorene har man også store sjanser for å overbevise tilhørerne. Selv om disse faktorene ble utformet for 2000 år siden, blir de framdeles brukt av mennesker som har som jobb å overbevise andre.

Endring til i dag?

I september 2006 var jeg på et foredrag med Jon Gangdal, som handlet om kommunikasjon og formidling. Han brukte både Aristoteles og Cicero sine verktøy/faktorer til å forberede en tale, men i tillegg konkretiserte han de vanligste ”fellene” han gikk i:

• For mye informasjon
• Dårlig struktur
• For lite engasjement

For mye informasjon gjør tilhøreren forvirret og ukonsentrert. Denne ”fellen” eksemplifiserte han ved å sammenligne Fader vår og Uavhengighetserklæringen til USA med EUs vedtak for karamellimport. Disse tekstene inneholder henholdsvis ca 80, ca 320 og ca 30000 ord. Hvem av disse har berørt flest mennesker? Mitt tips er at det ikke er vedtaket for karamellimport.

Dårlig struktur dreier seg om å presentere argumentene i feil rekkefølge, slik at tilhøreren ikke klarer å se sammenhenger og hensikt/relevans i det taleren sier. Det er også viktig at talen avsluttes med en konklusjon eller samling av trådene som be tatt opp tidligere. Uten denne avslutningen vil svært mange ha flere spørsmål enn svar etterpå.

For lite engasjement handler om kroppsspråk. Det kan være feil type kroppsspråk eller mangel på kroppsspråk – begge deler har samme virkning→ingen overbevising av tilhørere. Vi har gjennom flere forelesinger ved HSH, blant annet Bratseth (2007) lært at kroppsspråket står for nærmere 80% av formidlingen, så det er vel liten tvil om at dette er viktig.

Retoriske verktøy

Retoriske verktøy er en del av den språklige utsmykkingen som man finner i Ciceros Elocutio. Det dreier seg om små detaljer som appelerer til enten hjernen (logos) eller følelsene (pathos) til oss mennesker.

I følge Handagard (2005) er det særlig tre verktøy som er effektive:

• Tallet 3
• Dynamikk i stemmen
• ABC

Både Gangdal (2006) og Handegard (2005) trekker frem tallet 3 som et godt verktøy. De påstår at den menneskelige hjerne har lettere for å ta til seg/huske et budskap dersom det blir gjenntatt/eksemplifisert tre ganger. Her kan vi ta folkeeventyrene våre som godt eksempel – det mest brukte tallet i eventyr er nettopp tallet 3. Dette verktøyet appelerer til det logiske og fornuftige hos tilhørerne.

Aristoteles i Eide (2006) trekker frem aktiv bruk av dynamikk som et effektivt verktøy. Ved å variere toneleie, stemmestyrke og hastighet (merk for øvrig bruk av tallet 3) vil tilhørerne lettere få følelsesmessig kontakt/empati med taleren.

Gangdal (2006) trekker frem et verktøy som kalles ABC. Verktøyet er et godt hjelpemiddel når man skal svare på spørsmål fra tilhørerne. ABC står for Answer – Bridge-Communicate. Denne metoden er svært utbredt i politikken og fungere på den måten at man svarer på spørsmålet som stilles (answer) – deretter bygger man en elegant bro (bridge)– for så å gjenta budskapet(communicate) man vil få frem. Grunnen til at jeg mener det er relevant i skoleverket, er elevens tendens til bli ukonsentrert som videre kan føre til spørsmål/kommenterer utenfor emnet.

Hva betyr dette for meg?

Etter å ha lest om, lyttet til og erfart ulike metoder og faktorer for en god tale, har jeg på mange måter kommet frem til noen tanker over hva som fungerer for meg. Jeg mener det er svært viktig å finne sin egen måte å gjøre en tale på. Det som fungerer for andre, vil kankje ikke fungere for meg. Poenget mitt med dette innlegget er å sette fokus på hvor viktig det er å tenke gjennom hvordan man skal formidle et emne videre til elevene på en effektiv måte.

En siste metode, som faktisk både Gangdal (2006), Aristoteles i Eide (2006), Andersen (1995) og Handegard (2005) er enig i, er gjentakelse og repetisjon av et budskap. Jo flere ganger tilhørerne, gjennom ulike retoriske verktøy, hører budskapet, jo bedre vil de huske.

Kilder

- Andersen, Øivind. (1995). I retorikkens hage. Universitetsforlaget
- Bratseth, Birgit. (2007). Kommunikasjon. Forelesing ved HSH 27.aug
- Aristoteles. Omsatt av Eidet, Tormod. (2006). Retorikk. Vidarforlaget
- Gangdal, Jon. (2006). Kommunikasjon. Foredrag ved Universitetet i Bergen
- Handegard, Ingvild. (2005). God i muntlig? Høyskoleforlaget.
- Wikipedia - søkeord retorikk. Lest 14.10.08

Læring eller friluftlivsaktiviteter

"Når det siste treet er hugd ned
Når elvene er forgiftet
Når den siste fisken er blitt fanget
Først da vil dere oppdage at det ikke går an å spise penger."
- Hopi-indianer-sitat.

Hvorfor friluftslivsaktivitet?

Som en naturens- og fjellets mann, føler jeg det er på sin plass med et innlegg som omhandler påvirkningskraft naturen har på oss mennesker. I disse dager der den globale oppvarmingen truer deler av verden og rovdrift på naturen blir mer og mer utbredt, mener jeg fullt og helt at vi mennesker må vende oss mot naturen - eller som jeg innså etter kommentar fra Ane Kesia - ...med eller til naturen. De verdier og holdninger vi kan utvikle gjennom å tilbringe tid i naturen, tror jeg er gull verdt for hele menneskeheten.

Vi mennesker er påvirket av naturen – nærmest alle sammen og hele tiden. Noen er mer påvirket enn andre, men det trenger ikke være noe komplisert påvirkning. Det kan være så enkelt som at vi må skur på varmepumpen fordi temperaturen synker, eller at vi må kjøpe oss ny paraply fordi vinden og regnet ødela den forrige. I tillegg ser vi på nyheter at skogbrann truer store områder, orkaner og sykloner utsletter hele byer og at mangel på vitale behov rent vann driver mennesker på flukt.

Gjennom historien har mennesket syn på naturen endret seg betraktelig flere ganger. Viss vi tar renessansen som eksempel ble naturen sett på som et forstyrrende element for oss mennesker. Det gikk faktisk så langt at reisende i de franske alper distanserte seg fra naturen ved å gå med skylapper (Markhus, 1996). I dag er derimot synet noe anerledes. De som ferdes i naturen i dag har rekreasjon som motivasjon, og ikke overlevelse (Horgen, 2000). Dette er etter min mening den viktigste grunnen til at mennsktets syn på naturen er slik det er i dag. Denne påstanden har jeg dannet meg med bakgrunn i egne erfaringer, men ser også at det er mange andre som har samme oppfatning som meg. Braute (1994) sier at etter hvert som samfunnet er basert på industrien og urbaniseringen har folk glemt at det er mulig å benytte naturressurser uten å forbruke dem.

Økosofi
Økosofi er en måte å tenke på som ble utarbeidet av Arne Næss på 70-tallet. Næss sitt utgangspunkt for utforme en slik ”filosofi” var å hindre den økologiske krisen han så var i ferd med å komme (Lerhaug, 2003). Økosofi er et dypøkologisk, antroposentrisk syn på mennesket og livet. Det betyr at mennesket ska råde over alle andre levende skapninger, men kan bare ”forsyne” seg av naturen for å få dekket vitale behov. For å bryte det ned til enklest mulig formulering, er økosofi de normer vi begrunner våre handlinger med. Næss innførte begrepet Økosofi T, som dreier seg om å få de nevnte normer til å bli ”naturvenlige” (Lerhaug, 2003).

Slik jeg tolker Næss i Lerhaug (2003) utformet han 8 punkter som et fullkomment øksofisk menneske sier seg enig i og oppfyller. De første 5 punktene omhandler naturens verdi og menneskets plass og innblanding i naturen. Punkt 6 og 7 er tiltak for å ta vare på naturen, mens punkt 8 er en oppfordring til mennesket om å handle istedenfor å bare tenke. Ved å benytte disse punktene som ledd i vurderingen (filtrering av naturskadelige tanker) av en handling, vil ikke handlingen skade naturen.


Barn og økosofi
Etter hvert nå nærmer vi oss det som er kjernepunktet i dette innlegget. Hvordan vil barn bli påvirket av å oppholde seg naturen? Har det i hele tatt noe for seg å bruke tid med barna ute i naturen?

Braute (1994) uttrykker at i den moderne verden, har ikke barn noe vitalt behov for å oppholde seg i naturen. Der de tidligere brukte naturen som læringsarena for å lære overlevelsesteknikker dreier det seg i dag kun om rekreasjon. De barna som ikke blir ”dradd” med ut i naturen har derfor ingen mulighet til å danne seg egne erfaringer om hva natur er og hva den betyr. Braute (1994) sier også at barn som ikke har egne erfaringer har vanskelig for å få et ordentlig forhold til naturen. Videre vil et menneske uten eget forhold til naturen, mangle forstelse og dermed også mangle interesse for å ta vare på naturen.

Barnets økosofi dreier seg i følge Arne Næss i Lerhaug (2003) om en ting – Selvutvikling. Flere forskningsrapporter sier at barn som utvikler et forhold til naturen, har større sjanse for å utikle et syn som i fremtide verner om naturen. Målet er at barnet skal utvikle seg dit hen at et er naturlig å handle økologisk riktig (Braute, 1994). I Lerhaug (2003) tolker jeg Næss slik at barn trenger en dyp form for identifikasjon med naturen for å kunne utvikle et godt forhold til den. Identifikasjon får man lettest gjennom å utføre handlinger i naturlige omgivelser – eller sagt på en annen måte: problembasert læring eller læring i nuet. I følge Lerhaug (2003) skjer denne formen for læring best der barn er sine egne herrer – nemlig i den frie leken.

Denne tilnærmingen til å påvirke barns holdninger blir støttet av Braute (1994). Hun har skissert en utviklingspyramide som beskriver hvordan opphold i naturen påvirker holdninger og verdier hos barnet. Denne pyramiden viser de ulike etasjene et barn må bevege seg gjennom for å nå toppen.

De to første etasjene dreier seg om å lære ferdigheter om ferdsel i naturen i tillegg til å observere andre arters handlinger og ferdigheter. Etasje tre og fire er i følge Braute (1994) den kunnskapen som konstrueres etter å ha internalisert og automatisert ferdighetene i første og andre etasje. Toppetasjene er de holdninger og verdier som utvikles gjennom ferdigheter, erfaringer og kunnskaper lenger nede i pyramiden.

I mine øyner er denne pyramiden ganske så lik de 8 punktene som Arne Næss utformet på 70-tallet. Den største forskjellen mellom dem er at Braute (1994) er noe mer konkret i hva de ulike etasjene/punktene innebærer og at hun ikke nevner den økologiske filosofien. Slik jeg ser det er likevel målet med begge disse modellene er det samme – nemlig at økologisk påvirkning i ung alder skal komme naturen til gode på lang sikt.

Flere typer lærdom??

For naturen sin del er de holdninger og verdier barn utvikler gjennom friluftsaktiviteter det viktigste. Men hva med menneske? Siden økosofien er en antroposentrisk filosofi har mennesket rett til å benytte seg av naturen for å dekke vitale behov. Det første som slår meg når jeg hører ordet vitale behov er mat og drikke. I dagens samfunn tør jeg påstå at ingen i Norge har behov for å høste direkte fra naturen for å dekke de vitale behovene sine. Da må vi kanskje dykke litt lenger inn i menneskets vitale behov – og her kommer helse inn i bildet.

De to enkleste ”tingene” naturen kan gi oss er frisk luft og lys, og la oss begynne med den friska lufta. I følge Braute (1994) er inneklimaet på mange norske skoler svært dårlig. Det er vel å merke 14 år siden Braute uttrykte dette, men dersom vi skal tørre å lytte til media er ikke tilstanden særlig mye bedre i dag. Dårlig luftkvalitet innendørs er i følge svensk forskning i Braute (1994) en viktig grunn for en stor økning i luftveisproblemer hos elever. Mer tid utendørs kan i ”værste” fall begrense et slikt problem og i beste fall utrydde det helt.

I tillegg til frisk luft har også lyset en positiv påvirkning for menneskekroppen. Flere forskningsresultat påviser at sollys er med på å stimulere kroppen til å produsere D-vitaminer (Odden, 2004). Samme Odden (2004) påpeker også at opphold i naturen styrker menneskers immunforsvar da kroppen blir utsatt for en mengde bakterier som den må forholde seg til/bygge opp forsvar mot.

Indirekte til de vitale behov kan vi trekke inn sosiale ferdigheter og koordinative ferdigheter. For å fullføre det kroppslige tolker jeg Parlenvi (1985) slik at barn har en motorisk gullalder som er fra ca 8-12 år alder. Naturen er som kjent nådeløs i den forstand at den stiller samme krav til alle. Terrenget er like ulendt for alle, vannet like tungt å svømme i og vinden like sterk for alle. Ved å bruke naturen sine egne former utvikles de motoriske ferdighetene raskere og bedre, noe som gir selvtillit – og i neste omgang øker trolig de sosiale ferdighetene.

Det er i midlertid ikke bare gjennom motorisk utvikling de sosiale ferdighetene utvikles. I og med at naturen ikke gjør forskjell på folk har, i følge Braute (1994), barn fra ulike kulturer enklere for å omgås i naturen enn i et klasseromsmiljø. Dette fører til raskere forståelse og empati for hverandre. Så om ikke dette er bra for de sosiale ferdighetene og samfunnet generelt så vet ikke jeg.

Avslutningsvis må jeg bare gjøre det klinkende klart – læring eller friluftslivsaktiviteter: ja takk begge deler for det er en symbiose!!

Kilder

Braute, Jorunn. Bang, Christofer (1994). Bli med ut. Barn i naturen. Universitetsforlaget.

Horgen, A. (2000). Ferdselen på Jostedalsbreen 1740-1940. Hovudoppgåve ved Noregs idrettshøgskole og Høgskolen i Telemark.

Lerhaug. P.E. (2003). Økosofi – helhetssyn på barns friluftsliv. Sebu forlag

Markhus, K. (1996). Den magiske fjorden; Hardanger i engelske reiseskildringar 1820-1914. Hovudoppgåve i historie ved Universitetet i Bergen.

Odden, A. (2004). Friluftsliv og ungdom – tradisjon og trender. Innlegg landskonferanse friliftsliv i Tromsø.

Parlenvi, Paul. Sohlman, Birgitta. (1985). Lær med kroppen – Det sitter i hodet. Aschehoug.

Livet er en lek - læring gjennom lek

"De som har begge beina plantet på jorda står stille"

Tor Åge Bringsværd

I følge Piaget forutsetter all læring eller utvikling aktivitet fra barnets side. Bandura legger vekt på observasjon og imitasjon som ledd i læringen. I følge Vygotsky har all intelektuell utvikling og tenking utgangspunkt i sosial aktivitet, mens John Dewey har Learning by doing som utgangspunkt (Imsen, 2005).

Felles for alle disse teoriene er at de har aktivitet som en sentral del i utviklingen av mennesket. Et spørsmål som har dukket opp i hodet mitt er hvordan en ”riktig” form for læringsaktivitet oppstår? Videre kommer spørsmålene som perler på en snor hos meg. Til tross for det har jeg lyst å se nærmere på følgende:

Er et barn selv i stand til å skape god lærings aktivitet eller trenger det hjelp fra voksne?

Siden vi, i år, skal fokusere på småskolen, vil jeg ta utgangspunkt i de minste barna på skolen. Det er derfor deres utvikling jeg vil dykke dypere ned i i dette innlegget.

Aktivitet

Det finnes selvsagt utallige typer lærings- og utviklingsaktivitet. Siden jeg skal konsentrere meg om de minste på skolen, føler jeg det leken står sentralt. På dette feltet føler jeg å ha støtte av blant annet Vygotsky. Han mener at gleden kanskje er det viktigste kjennetegnet på lek. Videre sier han at fri lek er det som gir mest glede (Imsen, 2005), og her kommer vi til selve essensen i innlegget mitt. I moderne tider blir nemlig stadig mer av barn sin hverdag styrt og organisert av voksne (Tamm, 1997). Leker og aktiviteter er ofte laget av voksne for barn, og i tillegg har den tekonogiske hverdagen gjort barn mer avhengig av økonomi enn tidligere. Barn blir altså bombadert med inntryk fra de voksnes verden (Tamm, 1997). Mange forskere mener det er den frie leken som har størst betydning for barns utvikling (Lillemyr, 1999).

På den andre siden kan det, hvertfall gjennom media, virke som om barn og unge bruker mindre og mindre tid på å være i aktivitet. Både idrettslag og turlag sitter å venter med ferdig organiserte aktiviteter, som passer alle og enhver. Hvor bra er egentlig dette? Hvilket utbytte har barn av voksenorganisert aktivitet kontra fri lek? For å prøve å komme til en konklusjon på dette, er det nødvendig å se nærmere på fenomenet lek.

Lek

Det er ulike måter å definere hva lek er. I følge Norske Ordbøker (lest 13.09.08) er lek fysisk og psykisk aktivitet (etter visse regler) uten særskilt formål, spill, moro. I mitt hode er dette en enkel og oversiktelig definisjon av hva lek er, men alle er ikke enige i dette. Rasmussen (1992 i Hansen, 1999) beskriver lek som noe mer komplekst, og dermed også vanskelig å definere. I Hansen (1999:5) har har Rasmussen brukt en metafor for å beskrive lekens mangfold:

”Det hænger sammen med, at leg er et ambivalent, et stadig skiftende fænomen med mange sider. Snart træder en bestemt side i forgrunnen og virker iøjenfallende, snart en helt anden, der synes at skubbe den første i baggrunden. Det er ligesom at kikke i et kalejdoskop. Et særlig mønster viser seg, når kalejdoskopet sættes for øjet. Drejer man blot en smule på det, dukker et nytt og ganske anderledes mønster op” (Rasmussen 1992:7).

Hvis vi skal se på lek i skolen i et historisk lys stod lek svært sentralt i L97, mens den i LK06 ikke er omtalt (Hansen, 2007). Tidligere læreplaner har uttrykt at lek gir et godt og naturlig grunnlag for intelektuelle, sosiale og fysiske utfordringer for barn. Språk, kommunikasjon og begrepsforståelse er alle eksempel på ferdigheter som barn vil tilegne seg gjennom lek (Lillemyr, 1999). Lillemyr (1999:34) har også prøvd seg på å sammenfatte de gode grunnene til hvorfor lek er så viktig som pedagogisk hjelpemiddel i skolesammenheng. Denne sammenfatningen har resultert i tre grunner:

"Leken er en grunnleggende menneskelig aktivitet som stimulerer og interesserer"

"I lek gjør barn erfaringer, utforsker, prøver ut, får kunnskaper og uttrykker selvtillit"

"Barn sosialiseres gjennom leken, og utvikler en beredskap for læring og utvikling"

Også Piaget mener leken har leken flere funskjoner. Blant annet stimulerer den til kreativitet og den hjelper barnet til å forstå. I småbarnsalderen, eller det konkret-operasjonelle stadiet som Piaget kaller det, gjenspeiler leken barnets eget intelektuelle nivå. I tillegg er den svært viktig for å utvikle evnene. Det er i denne fasen av livet barnet utvikler evnen å skaffe seg oversikt. Barnet utvikler også evnen til å sammarbeide, se situasjoner fra andre sitt ståsted, samt vise respekt for medmennesker (Tamm, 1997).

Hansen (2007:4) har i kapittelet Lekens velsignelse listet opp en rekke moment som leken bidrar til hos et barn. Slik jeg tolker det er dette en sammenfattelse av en rekke ulike teoretikere og erfaringar. Resultatet synes jeg i hvertfall er svært fornuftig ut fra mine egne erfaringer og idèer.

• "Trener evnen til å ta og opprettholde kontakt med andre over tid "
  
• "Utvikler selvstendighet, kreativitet og fleksibilitet"
  
• "Evne til å ta en annens rolle og se en sak fra en annens perspektiv"
  
• "Evne til samarbeid, å ta hensyn og å vise omsorg"
  
• "Lære positive normer for samspill"
  
• "Er utviklende for det muntlige språket (basisferdighet i LK06)"
  
• "Opparbeider ferdighet i kommunikasjon på flere plan (basisferdighet i LK06)"
  
• "Prøve ut egne erfaringer og opplevelser og slik forsterke egne kunnskaper"
  
• "Barn er modigere i lek fordi leken er lavrisikoarena – mulighetene dette gir for faglig utvikling i ulike fag"
• "Leken gir mulighet til å trene på roller som tilhører voksenverdenen"
  

Lek i praksis

I følge Lillemyr (1999) er det to sider ved lek som må taes i betraktning. Dette dreier seg om lekens egenverdi for barnet og den læring som barnet tilegner seg gjennom leken. I mitt eget hode høres en slik inndeling ut som en og samme sak – forskjellen er vinklingen.

Egenverdien lek har for et barn kan tolkes som barnets egen måte å se leken på. For et barn er lek glede (Imsen, 2005). Lillemyr (1999) skriver også at barn forbinder lek med spenning og lystfølelse. Denne positive følelsen barn forbinder med lek er, slik jeg ser det, det som motiverer dem til å starte eller å fortsette å leke.Vi snakker her om den iboende trangen mennesket har til aktivitet – eller med andre ord: indre motivasjon (Imsen, 2005). Jeg synes å huske fra min egen barndom at de stundene jeg fikk frie tøyler til å leke, var også de stundene jrg utforsket mest nye ting – dog uten å tenke over det. Det er vel heller ingen grunn til å legge skjul på at de ”forskningsarbeidet” jeg utførte som barn har påvirket meg i voksen alder. Jeg må vel si meg ganske sikker på at uten de hundrede timene jeg tilbrakte med å klatre i trær, ville jeg ikke vert fjellfører i dag.

På den andre siden av lekens egenverdi har vi læring gjennom lek. Eller rettere sagt, en annen synsvinkel på leken er læring gjennom lek. Denne synsvinkelen føler jeg er pedagogens synsvinkel. Der barnet tenker på leken som en morsom aktivitet, kan en pedagog tenke best mulig utvikling og læring for barnet. Dette må på ingen måte oppfattes som motpoler i lekens verden, for jeg mener av hele mitt hjerte at disse sidene kan kombineres til det beste for barnet. I denne sammenhengen kan det faktisk være relevant å trekke inn andre fagfelt enn det pedagogiske. En av norges kanskje beste lobbyister, Bjørge Stensbøl, uttalte i NRK-dokumentaren ”Bak skjulte dører”(sett 08.09.08), at den beste formen for påvirkning er den som ikke er merkbar.

Lillemyr (1999) fastslår også at den formen for lek som stimulerer barna best er den selvstyrte leken og ikke den leken som er styrt av en voksen. Men er ikke ein slik tanke som Bjørge Stensbøl uttrykker, en form for motangrep på dette? Hvis vi lar tanken leke med det faktum at et barn som leker med liv og lyst uten tanke på å ”måtte” lære noe, likevel gjør det. Vil ikke dette være den beste måten for et barn å lære?

Konklusjon

Det lille jeg har klart å få ut av arbeidet med dette innlegget er enda mer forvirring i mitt eget hode. I utgangspunktet var jeg veldig enig i at den frie leken var den ”ultimate” fasit, men etter hvert har jeg rett å slett begynnt å tvile. Jeg er overhodet ikke i tvil om at lek som resultat av indre motivasjon er å foretrekke, men manipulasjon kan gjøre mye med en hjerne.

Manipulasjon kan være av større eller mindre grad, men er det ikke et snev av manipulasjon i alt rundt oss? Et annet ord for manipulasjon kan kanskje være forventninger. Forventningenes kraft er i følge Tangen (2004) en sterkere manipulerende kraft enn de fleste tror. Forventningene er forankret i lover, regler og normer, og nettopp denne kraften er med å styre våre daglige handlinger.

Etter å ha brukt noen timer i arbeidet med dette innlegget har eg rett å slett klart å utforme min egen definisjon på hva lek er. Slik jeg oppfatter lek nå, er lek den aktiviteten barnet bedriver uten å bli merkbart styrt av andre faktorer enn lekens egne deltakere.

Med en slik definsjon av lek vil jeg avslutte dette innlegget med en påstand om læring gjennom lek:

Med riktig og allsidig læring og utvikling som mål er den beste form for læring gjennom lek å bli ubemerket påvirket, med forventningenes kraft som verktøy.

Kilder

Imsen, Gunn. Elevens verden.Universitetsforlaget 2005.

Hansen, Torill. Lek og læring- lenke til forelesing lest 11.09.08.

Lillemyr, Ole Fredrik. Lek-opplevelse-læring.Universitetsforlaget 1999

Tamm, Maare. Andersen, Bjørn Gunnar. Psykologi – innsikt til utsikt. Universitetsforlaget 1997.

Tangen, Jan Ove. Idrettsanlegg og anleggsbrukere - tause forventninger og taus kunnskap : skisse til en ny forståelse av idrettsanleggenes danning, betydning og funksjon. http://fulltekst.bibsys.no/ – lest 23.08.08

Hva vil fremtiden bringe??

-Aller helst minnes jeg fremtiden-
Salvador Dali

I motsetning til Salvador Dali, skal jeg nå ikke minnes men heller prøve å spå litt om fremtiden. Nærmere bestemt skal jeg prøve å gi dere et inntrykk av hva som vil dukke opp i denne bloggen utover høstsemesteret.

Av de fem faginnleggene som etterhvert vil dukke opp her, har jeg ikke klart å finne spesifike tema
enda. Noen tanker har da likevel streifet meg, som gjør at jeg har litt å arbeide ut fra her.

I forhold til hovudtema lek, er jeg rimeleg sikker på at jeg vil se nærmere på fri lek kontra organisert lek. Den røde tråden vil være hva og hvordan det stimulerer barn til læring. Jeg er fremdeles usikker på om jeg klarer å bli ferdig med emnet på et innlegg eller om jeg trenger flere.

Videre føler jeg meg trygg på at ei av innleggene vil handle om kommunikasjon mellom voksne og barn. Pr i dag tror jeg nok jeg her vil konsentrere meg om ord og stemmebruk, men er mulig jeg ombestemmer meg her.

Når det gjelder barn med spesielle behov, vil jeg nok sikte meg inn mot de flinke elevene. Jeg kjenner fremdeles sinnet bruse i meg når jeg tenker på hvor mye Aksel Sandemoses Jantelov har påvirket disse elevene i norsk skole. Med dette som utgangspunkter jeg klar over at det kan bli vanskelig å forholde seg nøytral her, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk.

Det siste, muligens to siste, innleggene har jeg pr i dag ingen anelse av hva skal inneholde. Forhåpentligvis vil jeg, i løpet av høsten, få en lyspære tent over hodet mitt som sier hva jeg vil skrive om. Hvis ikke så skjer, blir dette en fattig og stusselig blogg fra min side.........