Læring eller friluftlivsaktiviteter

"Når det siste treet er hugd ned
Når elvene er forgiftet
Når den siste fisken er blitt fanget
Først da vil dere oppdage at det ikke går an å spise penger."
- Hopi-indianer-sitat.

Hvorfor friluftslivsaktivitet?

Som en naturens- og fjellets mann, føler jeg det er på sin plass med et innlegg som omhandler påvirkningskraft naturen har på oss mennesker. I disse dager der den globale oppvarmingen truer deler av verden og rovdrift på naturen blir mer og mer utbredt, mener jeg fullt og helt at vi mennesker må vende oss mot naturen - eller som jeg innså etter kommentar fra Ane Kesia - ...med eller til naturen. De verdier og holdninger vi kan utvikle gjennom å tilbringe tid i naturen, tror jeg er gull verdt for hele menneskeheten.

Vi mennesker er påvirket av naturen – nærmest alle sammen og hele tiden. Noen er mer påvirket enn andre, men det trenger ikke være noe komplisert påvirkning. Det kan være så enkelt som at vi må skur på varmepumpen fordi temperaturen synker, eller at vi må kjøpe oss ny paraply fordi vinden og regnet ødela den forrige. I tillegg ser vi på nyheter at skogbrann truer store områder, orkaner og sykloner utsletter hele byer og at mangel på vitale behov rent vann driver mennesker på flukt.

Gjennom historien har mennesket syn på naturen endret seg betraktelig flere ganger. Viss vi tar renessansen som eksempel ble naturen sett på som et forstyrrende element for oss mennesker. Det gikk faktisk så langt at reisende i de franske alper distanserte seg fra naturen ved å gå med skylapper (Markhus, 1996). I dag er derimot synet noe anerledes. De som ferdes i naturen i dag har rekreasjon som motivasjon, og ikke overlevelse (Horgen, 2000). Dette er etter min mening den viktigste grunnen til at mennsktets syn på naturen er slik det er i dag. Denne påstanden har jeg dannet meg med bakgrunn i egne erfaringer, men ser også at det er mange andre som har samme oppfatning som meg. Braute (1994) sier at etter hvert som samfunnet er basert på industrien og urbaniseringen har folk glemt at det er mulig å benytte naturressurser uten å forbruke dem.

Økosofi
Økosofi er en måte å tenke på som ble utarbeidet av Arne Næss på 70-tallet. Næss sitt utgangspunkt for utforme en slik ”filosofi” var å hindre den økologiske krisen han så var i ferd med å komme (Lerhaug, 2003). Økosofi er et dypøkologisk, antroposentrisk syn på mennesket og livet. Det betyr at mennesket ska råde over alle andre levende skapninger, men kan bare ”forsyne” seg av naturen for å få dekket vitale behov. For å bryte det ned til enklest mulig formulering, er økosofi de normer vi begrunner våre handlinger med. Næss innførte begrepet Økosofi T, som dreier seg om å få de nevnte normer til å bli ”naturvenlige” (Lerhaug, 2003).

Slik jeg tolker Næss i Lerhaug (2003) utformet han 8 punkter som et fullkomment øksofisk menneske sier seg enig i og oppfyller. De første 5 punktene omhandler naturens verdi og menneskets plass og innblanding i naturen. Punkt 6 og 7 er tiltak for å ta vare på naturen, mens punkt 8 er en oppfordring til mennesket om å handle istedenfor å bare tenke. Ved å benytte disse punktene som ledd i vurderingen (filtrering av naturskadelige tanker) av en handling, vil ikke handlingen skade naturen.


Barn og økosofi
Etter hvert nå nærmer vi oss det som er kjernepunktet i dette innlegget. Hvordan vil barn bli påvirket av å oppholde seg naturen? Har det i hele tatt noe for seg å bruke tid med barna ute i naturen?

Braute (1994) uttrykker at i den moderne verden, har ikke barn noe vitalt behov for å oppholde seg i naturen. Der de tidligere brukte naturen som læringsarena for å lære overlevelsesteknikker dreier det seg i dag kun om rekreasjon. De barna som ikke blir ”dradd” med ut i naturen har derfor ingen mulighet til å danne seg egne erfaringer om hva natur er og hva den betyr. Braute (1994) sier også at barn som ikke har egne erfaringer har vanskelig for å få et ordentlig forhold til naturen. Videre vil et menneske uten eget forhold til naturen, mangle forstelse og dermed også mangle interesse for å ta vare på naturen.

Barnets økosofi dreier seg i følge Arne Næss i Lerhaug (2003) om en ting – Selvutvikling. Flere forskningsrapporter sier at barn som utvikler et forhold til naturen, har større sjanse for å utikle et syn som i fremtide verner om naturen. Målet er at barnet skal utvikle seg dit hen at et er naturlig å handle økologisk riktig (Braute, 1994). I Lerhaug (2003) tolker jeg Næss slik at barn trenger en dyp form for identifikasjon med naturen for å kunne utvikle et godt forhold til den. Identifikasjon får man lettest gjennom å utføre handlinger i naturlige omgivelser – eller sagt på en annen måte: problembasert læring eller læring i nuet. I følge Lerhaug (2003) skjer denne formen for læring best der barn er sine egne herrer – nemlig i den frie leken.

Denne tilnærmingen til å påvirke barns holdninger blir støttet av Braute (1994). Hun har skissert en utviklingspyramide som beskriver hvordan opphold i naturen påvirker holdninger og verdier hos barnet. Denne pyramiden viser de ulike etasjene et barn må bevege seg gjennom for å nå toppen.

De to første etasjene dreier seg om å lære ferdigheter om ferdsel i naturen i tillegg til å observere andre arters handlinger og ferdigheter. Etasje tre og fire er i følge Braute (1994) den kunnskapen som konstrueres etter å ha internalisert og automatisert ferdighetene i første og andre etasje. Toppetasjene er de holdninger og verdier som utvikles gjennom ferdigheter, erfaringer og kunnskaper lenger nede i pyramiden.

I mine øyner er denne pyramiden ganske så lik de 8 punktene som Arne Næss utformet på 70-tallet. Den største forskjellen mellom dem er at Braute (1994) er noe mer konkret i hva de ulike etasjene/punktene innebærer og at hun ikke nevner den økologiske filosofien. Slik jeg ser det er likevel målet med begge disse modellene er det samme – nemlig at økologisk påvirkning i ung alder skal komme naturen til gode på lang sikt.

Flere typer lærdom??

For naturen sin del er de holdninger og verdier barn utvikler gjennom friluftsaktiviteter det viktigste. Men hva med menneske? Siden økosofien er en antroposentrisk filosofi har mennesket rett til å benytte seg av naturen for å dekke vitale behov. Det første som slår meg når jeg hører ordet vitale behov er mat og drikke. I dagens samfunn tør jeg påstå at ingen i Norge har behov for å høste direkte fra naturen for å dekke de vitale behovene sine. Da må vi kanskje dykke litt lenger inn i menneskets vitale behov – og her kommer helse inn i bildet.

De to enkleste ”tingene” naturen kan gi oss er frisk luft og lys, og la oss begynne med den friska lufta. I følge Braute (1994) er inneklimaet på mange norske skoler svært dårlig. Det er vel å merke 14 år siden Braute uttrykte dette, men dersom vi skal tørre å lytte til media er ikke tilstanden særlig mye bedre i dag. Dårlig luftkvalitet innendørs er i følge svensk forskning i Braute (1994) en viktig grunn for en stor økning i luftveisproblemer hos elever. Mer tid utendørs kan i ”værste” fall begrense et slikt problem og i beste fall utrydde det helt.

I tillegg til frisk luft har også lyset en positiv påvirkning for menneskekroppen. Flere forskningsresultat påviser at sollys er med på å stimulere kroppen til å produsere D-vitaminer (Odden, 2004). Samme Odden (2004) påpeker også at opphold i naturen styrker menneskers immunforsvar da kroppen blir utsatt for en mengde bakterier som den må forholde seg til/bygge opp forsvar mot.

Indirekte til de vitale behov kan vi trekke inn sosiale ferdigheter og koordinative ferdigheter. For å fullføre det kroppslige tolker jeg Parlenvi (1985) slik at barn har en motorisk gullalder som er fra ca 8-12 år alder. Naturen er som kjent nådeløs i den forstand at den stiller samme krav til alle. Terrenget er like ulendt for alle, vannet like tungt å svømme i og vinden like sterk for alle. Ved å bruke naturen sine egne former utvikles de motoriske ferdighetene raskere og bedre, noe som gir selvtillit – og i neste omgang øker trolig de sosiale ferdighetene.

Det er i midlertid ikke bare gjennom motorisk utvikling de sosiale ferdighetene utvikles. I og med at naturen ikke gjør forskjell på folk har, i følge Braute (1994), barn fra ulike kulturer enklere for å omgås i naturen enn i et klasseromsmiljø. Dette fører til raskere forståelse og empati for hverandre. Så om ikke dette er bra for de sosiale ferdighetene og samfunnet generelt så vet ikke jeg.

Avslutningsvis må jeg bare gjøre det klinkende klart – læring eller friluftslivsaktiviteter: ja takk begge deler for det er en symbiose!!

Kilder

Braute, Jorunn. Bang, Christofer (1994). Bli med ut. Barn i naturen. Universitetsforlaget.

Horgen, A. (2000). Ferdselen på Jostedalsbreen 1740-1940. Hovudoppgåve ved Noregs idrettshøgskole og Høgskolen i Telemark.

Lerhaug. P.E. (2003). Økosofi – helhetssyn på barns friluftsliv. Sebu forlag

Markhus, K. (1996). Den magiske fjorden; Hardanger i engelske reiseskildringar 1820-1914. Hovudoppgåve i historie ved Universitetet i Bergen.

Odden, A. (2004). Friluftsliv og ungdom – tradisjon og trender. Innlegg landskonferanse friliftsliv i Tromsø.

Parlenvi, Paul. Sohlman, Birgitta. (1985). Lær med kroppen – Det sitter i hodet. Aschehoug.

Livet er en lek - læring gjennom lek

"De som har begge beina plantet på jorda står stille"

Tor Åge Bringsværd

I følge Piaget forutsetter all læring eller utvikling aktivitet fra barnets side. Bandura legger vekt på observasjon og imitasjon som ledd i læringen. I følge Vygotsky har all intelektuell utvikling og tenking utgangspunkt i sosial aktivitet, mens John Dewey har Learning by doing som utgangspunkt (Imsen, 2005).

Felles for alle disse teoriene er at de har aktivitet som en sentral del i utviklingen av mennesket. Et spørsmål som har dukket opp i hodet mitt er hvordan en ”riktig” form for læringsaktivitet oppstår? Videre kommer spørsmålene som perler på en snor hos meg. Til tross for det har jeg lyst å se nærmere på følgende:

Er et barn selv i stand til å skape god lærings aktivitet eller trenger det hjelp fra voksne?

Siden vi, i år, skal fokusere på småskolen, vil jeg ta utgangspunkt i de minste barna på skolen. Det er derfor deres utvikling jeg vil dykke dypere ned i i dette innlegget.

Aktivitet

Det finnes selvsagt utallige typer lærings- og utviklingsaktivitet. Siden jeg skal konsentrere meg om de minste på skolen, føler jeg det leken står sentralt. På dette feltet føler jeg å ha støtte av blant annet Vygotsky. Han mener at gleden kanskje er det viktigste kjennetegnet på lek. Videre sier han at fri lek er det som gir mest glede (Imsen, 2005), og her kommer vi til selve essensen i innlegget mitt. I moderne tider blir nemlig stadig mer av barn sin hverdag styrt og organisert av voksne (Tamm, 1997). Leker og aktiviteter er ofte laget av voksne for barn, og i tillegg har den tekonogiske hverdagen gjort barn mer avhengig av økonomi enn tidligere. Barn blir altså bombadert med inntryk fra de voksnes verden (Tamm, 1997). Mange forskere mener det er den frie leken som har størst betydning for barns utvikling (Lillemyr, 1999).

På den andre siden kan det, hvertfall gjennom media, virke som om barn og unge bruker mindre og mindre tid på å være i aktivitet. Både idrettslag og turlag sitter å venter med ferdig organiserte aktiviteter, som passer alle og enhver. Hvor bra er egentlig dette? Hvilket utbytte har barn av voksenorganisert aktivitet kontra fri lek? For å prøve å komme til en konklusjon på dette, er det nødvendig å se nærmere på fenomenet lek.

Lek

Det er ulike måter å definere hva lek er. I følge Norske Ordbøker (lest 13.09.08) er lek fysisk og psykisk aktivitet (etter visse regler) uten særskilt formål, spill, moro. I mitt hode er dette en enkel og oversiktelig definisjon av hva lek er, men alle er ikke enige i dette. Rasmussen (1992 i Hansen, 1999) beskriver lek som noe mer komplekst, og dermed også vanskelig å definere. I Hansen (1999:5) har har Rasmussen brukt en metafor for å beskrive lekens mangfold:

”Det hænger sammen med, at leg er et ambivalent, et stadig skiftende fænomen med mange sider. Snart træder en bestemt side i forgrunnen og virker iøjenfallende, snart en helt anden, der synes at skubbe den første i baggrunden. Det er ligesom at kikke i et kalejdoskop. Et særlig mønster viser seg, når kalejdoskopet sættes for øjet. Drejer man blot en smule på det, dukker et nytt og ganske anderledes mønster op” (Rasmussen 1992:7).

Hvis vi skal se på lek i skolen i et historisk lys stod lek svært sentralt i L97, mens den i LK06 ikke er omtalt (Hansen, 2007). Tidligere læreplaner har uttrykt at lek gir et godt og naturlig grunnlag for intelektuelle, sosiale og fysiske utfordringer for barn. Språk, kommunikasjon og begrepsforståelse er alle eksempel på ferdigheter som barn vil tilegne seg gjennom lek (Lillemyr, 1999). Lillemyr (1999:34) har også prøvd seg på å sammenfatte de gode grunnene til hvorfor lek er så viktig som pedagogisk hjelpemiddel i skolesammenheng. Denne sammenfatningen har resultert i tre grunner:

"Leken er en grunnleggende menneskelig aktivitet som stimulerer og interesserer"

"I lek gjør barn erfaringer, utforsker, prøver ut, får kunnskaper og uttrykker selvtillit"

"Barn sosialiseres gjennom leken, og utvikler en beredskap for læring og utvikling"

Også Piaget mener leken har leken flere funskjoner. Blant annet stimulerer den til kreativitet og den hjelper barnet til å forstå. I småbarnsalderen, eller det konkret-operasjonelle stadiet som Piaget kaller det, gjenspeiler leken barnets eget intelektuelle nivå. I tillegg er den svært viktig for å utvikle evnene. Det er i denne fasen av livet barnet utvikler evnen å skaffe seg oversikt. Barnet utvikler også evnen til å sammarbeide, se situasjoner fra andre sitt ståsted, samt vise respekt for medmennesker (Tamm, 1997).

Hansen (2007:4) har i kapittelet Lekens velsignelse listet opp en rekke moment som leken bidrar til hos et barn. Slik jeg tolker det er dette en sammenfattelse av en rekke ulike teoretikere og erfaringar. Resultatet synes jeg i hvertfall er svært fornuftig ut fra mine egne erfaringer og idèer.

• "Trener evnen til å ta og opprettholde kontakt med andre over tid "
  
• "Utvikler selvstendighet, kreativitet og fleksibilitet"
  
• "Evne til å ta en annens rolle og se en sak fra en annens perspektiv"
  
• "Evne til samarbeid, å ta hensyn og å vise omsorg"
  
• "Lære positive normer for samspill"
  
• "Er utviklende for det muntlige språket (basisferdighet i LK06)"
  
• "Opparbeider ferdighet i kommunikasjon på flere plan (basisferdighet i LK06)"
  
• "Prøve ut egne erfaringer og opplevelser og slik forsterke egne kunnskaper"
  
• "Barn er modigere i lek fordi leken er lavrisikoarena – mulighetene dette gir for faglig utvikling i ulike fag"
• "Leken gir mulighet til å trene på roller som tilhører voksenverdenen"
  

Lek i praksis

I følge Lillemyr (1999) er det to sider ved lek som må taes i betraktning. Dette dreier seg om lekens egenverdi for barnet og den læring som barnet tilegner seg gjennom leken. I mitt eget hode høres en slik inndeling ut som en og samme sak – forskjellen er vinklingen.

Egenverdien lek har for et barn kan tolkes som barnets egen måte å se leken på. For et barn er lek glede (Imsen, 2005). Lillemyr (1999) skriver også at barn forbinder lek med spenning og lystfølelse. Denne positive følelsen barn forbinder med lek er, slik jeg ser det, det som motiverer dem til å starte eller å fortsette å leke.Vi snakker her om den iboende trangen mennesket har til aktivitet – eller med andre ord: indre motivasjon (Imsen, 2005). Jeg synes å huske fra min egen barndom at de stundene jeg fikk frie tøyler til å leke, var også de stundene jrg utforsket mest nye ting – dog uten å tenke over det. Det er vel heller ingen grunn til å legge skjul på at de ”forskningsarbeidet” jeg utførte som barn har påvirket meg i voksen alder. Jeg må vel si meg ganske sikker på at uten de hundrede timene jeg tilbrakte med å klatre i trær, ville jeg ikke vert fjellfører i dag.

På den andre siden av lekens egenverdi har vi læring gjennom lek. Eller rettere sagt, en annen synsvinkel på leken er læring gjennom lek. Denne synsvinkelen føler jeg er pedagogens synsvinkel. Der barnet tenker på leken som en morsom aktivitet, kan en pedagog tenke best mulig utvikling og læring for barnet. Dette må på ingen måte oppfattes som motpoler i lekens verden, for jeg mener av hele mitt hjerte at disse sidene kan kombineres til det beste for barnet. I denne sammenhengen kan det faktisk være relevant å trekke inn andre fagfelt enn det pedagogiske. En av norges kanskje beste lobbyister, Bjørge Stensbøl, uttalte i NRK-dokumentaren ”Bak skjulte dører”(sett 08.09.08), at den beste formen for påvirkning er den som ikke er merkbar.

Lillemyr (1999) fastslår også at den formen for lek som stimulerer barna best er den selvstyrte leken og ikke den leken som er styrt av en voksen. Men er ikke ein slik tanke som Bjørge Stensbøl uttrykker, en form for motangrep på dette? Hvis vi lar tanken leke med det faktum at et barn som leker med liv og lyst uten tanke på å ”måtte” lære noe, likevel gjør det. Vil ikke dette være den beste måten for et barn å lære?

Konklusjon

Det lille jeg har klart å få ut av arbeidet med dette innlegget er enda mer forvirring i mitt eget hode. I utgangspunktet var jeg veldig enig i at den frie leken var den ”ultimate” fasit, men etter hvert har jeg rett å slett begynnt å tvile. Jeg er overhodet ikke i tvil om at lek som resultat av indre motivasjon er å foretrekke, men manipulasjon kan gjøre mye med en hjerne.

Manipulasjon kan være av større eller mindre grad, men er det ikke et snev av manipulasjon i alt rundt oss? Et annet ord for manipulasjon kan kanskje være forventninger. Forventningenes kraft er i følge Tangen (2004) en sterkere manipulerende kraft enn de fleste tror. Forventningene er forankret i lover, regler og normer, og nettopp denne kraften er med å styre våre daglige handlinger.

Etter å ha brukt noen timer i arbeidet med dette innlegget har eg rett å slett klart å utforme min egen definisjon på hva lek er. Slik jeg oppfatter lek nå, er lek den aktiviteten barnet bedriver uten å bli merkbart styrt av andre faktorer enn lekens egne deltakere.

Med en slik definsjon av lek vil jeg avslutte dette innlegget med en påstand om læring gjennom lek:

Med riktig og allsidig læring og utvikling som mål er den beste form for læring gjennom lek å bli ubemerket påvirket, med forventningenes kraft som verktøy.

Kilder

Imsen, Gunn. Elevens verden.Universitetsforlaget 2005.

Hansen, Torill. Lek og læring- lenke til forelesing lest 11.09.08.

Lillemyr, Ole Fredrik. Lek-opplevelse-læring.Universitetsforlaget 1999

Tamm, Maare. Andersen, Bjørn Gunnar. Psykologi – innsikt til utsikt. Universitetsforlaget 1997.

Tangen, Jan Ove. Idrettsanlegg og anleggsbrukere - tause forventninger og taus kunnskap : skisse til en ny forståelse av idrettsanleggenes danning, betydning og funksjon. http://fulltekst.bibsys.no/ – lest 23.08.08