Lokalmiljøets skattekammer

”Der alle tenker likt, tenker ingen langt”

Gælisk ordtak

Det er forskjell mellom høyre og venstre, gutt og jente samtYin og Yang – noe som er vanskelig å bestride. Men vi hører også stadig vekk, i alle fall har jeg gjort det, at det er forskjell mellom teori og praksis. Når dette er sagt, har vel de fleste av oss fått spørsmålet fra en elev: ”Hvorfor må jeg lære dette, hvor kan jeg bruke dette i virkeligheten?”. Kanskje det er dags for å ta en kikk på hva man kan gjøre for å unngå en slik innstilling fra elevenes side? Jeg fikk i hvert fall lyst å se nærmere etter om det finnes tiltak, både innen metode/aktiviteter og læringsstrategier, som kan bidra til å endre denne innstillingen. Personlig er jeg i hvert fall overbevist om at en slik endring vil øke elevenes motivasjon for å lære.

Teori eller praksis?

Første gang jeg, personlig, fikk spørsmålet "Hvor kan jeg bruke dette i virkeligheten?", var det to situasjoner som dukket opp i hodet mitt. Den første situasjonen er fra videregående da en elev som gikk byggfag uttalte at før han skulle regne ut annbud for ulike oppdrag, var matematikk-interessen hans lik null. Etter denne aha-opplevelsen endret synet seg fullstendig og han er i dag utdannet byggingeniør fra NTNU.

Der den første situasjonen er fra vår egen tid, er den andre nesten 300 år gammel – nemlig et Ludvig Holbergstykke ved navn Erasmus Montanus. Stykket er skrevet i 1722 (http://www.kloken.no/) og ”min situasjon” er da Rasums Berg, etter å ha blitt sendt til Kæbenhavn for å studere, kommer hjem på besøk. Da har han distansert seg fra en konkret virkelighet og bedriver tiden med å leke med ord og tanker. Denne oppførslelen provoserer Jakob, bror til Rasmus, som må konsentrere seg om mer grunleggende problem som for eksempel å skaffe mat på bordet.

Begge eksemplene viser at det er en forskjell på teori og praksis, men på hver sin måte. Erasmus Montanus benyttet ikke sine ferdigheter til noe som gav praktiske resultater (merk at jeg skriver ferdigheter og ikke kunnskaper, da jeg mener kunnskaper er noe som må gi praktiske resultater). Byggingeniøren vår oppdaget derimot en kobling mellom det teoretiske og det praktiske. Motivasjonen denne oppdagelsen skapte, åpnet en ny betydningsfull verden for dette menneske – som igjen har gitt verden rundt han en enda større ressurs.

Hvordan utvilke dagens skole??

Som kommende lærere er vi pålagt å gi hver enkelt elev best mulig utvikling og utdanning. Begrepet ”Tilpasset opplæring” står svært sentralt i dette arbeidet der elevens evner og forutsetninger skal stå i fokus (http://www.udir.no/), men hva med kreativ opplæring for å gi elever en kobling mellom teori og praksis?

Et virkemiddel jeg personlig har erfart, og som også har vert nevnt i forelesing, er entreprenørskap. På mellomtrinnet var i vi i to år deltakere i en elevbedrift som produserte pyntegjenstander til et lokalt gartneri. Under selve ”gjennomføringen” må jeg ærlig innrømme at refleksjonen over hva dette gjorde med min utvikling ikke opptok meg i nevneverdig grad. I ettertid derimot, ser jeg mer og mer hva disse to årene faktisk har betydd. På samme måte som byggngeniøren vår, var jeg heldig å få en kobling mellom teori og praksis. I tillegg til selve produksjonen, drev vi med regneskap, søknadskriving, markedsføring og organisering.

Til tross for at jeg ikke fortsatte i pyntegjenstandindustrien gav denne erfaringen, et innblikk i hva som kreves i det virkelige vil – noe som var et kjærkomment avbrekk fra den vanlige skoledagen. Læreren som tok oss med inn i ”den virkelige verden”, er forøvrig samme lærer som jeg skrev om i fjorårets blogginnlegg ”Ein lærar eg hugsar godt”. Denne personen var også den første til å "utsette" meg for coaching som læringsstrategi – noe jeg vil komme tilbake til senere.

Et alternativ til denne type entreprenørskap er ulike reiseprosjekt. Det dreier seg mye om organisering og kan være alt fra en lengre klassetur til en kort ekskursjon. Slike reiser, fortrinnsvis de lengre, kan enten krones med å gjennomføre selve turen, eller de kan bygges inn i en fiksjon. Fellesnevneren er at elevene må ta tak i den virkelige verden for å finne reiserute, sette opp budsjett, prøve å forutse reèlle problemer osv.

Et tredje alternativ kan være å produsere en skoleavis. Her vil elevene kunne få ulike ”stillinger”, som må fylles for at avisprosjektet skal lykkes. Elevene får et lite innblikk i hvordan hverdagen kan utarte seg for medareidere i en avis – noe som kan være med på å gi en bredere forsåelse av det virkelige liv.

I mine øyne bør denne typen aktiviteter benyttes mye mer – igjen et spark til meg selv om hvordan jeg vil utvikle ”mine” kommende elever. Denne tanken er bygd på mine egne erfaringer som elev, student og i arbeid. Likevel er jeg relativt sikker på at dette vil danne et hovedrom i den verktøykassen av virkemiddel jeg vil benytte meg av som lærer. Hovedgrunnen, eller grunnene får jeg vel si, er enkle men også tydelige:

- Tverrfaglighet

- Virkelighetsnært

Læreren oppi dette….

I en skole der tverrfaglige og virkelighetsnære aktiviteter står sterkt, vil lærerens rolle bli en ganske annen en den tradisjonelle. Innføring av aktiviteter som er tverrfaglige og virkelighetsnære, fører barnet nærmere det virkelige liv. Dersom dette er/blir tilfelle i skolen bør kanskje også læreren forsøke å nærme seg den verden som er utenfor skolebyggningen. Med dette som utgangspunkt, kan det da være fristende å se hvordan ”virkeligheten” arbeider for å oppnå sine mål.

I mine øyne er skolen opptatt av resultater – resultater i form av kunnskaper hos elevene. Ute i den store vide verden krever både næringslivet og idretten resultater, henholdsvis i forhold til økonomisk profitt og sportslige prestasjoner. Fellesnevneren for at både skolen, næringslivet og idretten skal nå sine resultatmål er utvikling. I denne sammenheng snakker vi om utvikling i positiv retning – som også kan kalles forbedringer. Dette er blant annet beskrevet i Nils Arne Eggens Go`foten fra 1999.

14.november 2008 ble Marit Breivik tildelt prisen ”Kunsten å lede” (http://www.op.no/). Lederstilen hennes er innenfor det begrepet man kan kalle coaching (Hemmestad, 2003), som også er stigende i popularitet innenfor næringslivet (Ursin, 2006). Mine egne erfaringer med coaching er i det store og hele positive - positive i den forstand at jeg har tro på den som en strategi for å utvikle mennesker. Derfor har jeg lyst å lyst å ta en aldri så liten kikk ned i denne gryta med coaching i.

Coaching

I følge Stelter (2002) er coaching en utviklingsstrategi som omfatter veiledning, motivasjon og trening for å tilegne seg kunnskap. Coaching bygger på et konstruktivistisk læringssyn der hvert enkelt menneske, gjennom refleksjon og interaksjon med omgivelsene, konstruerer sin egen kunnskap.

Coaching handler om samtale mellom to eller flere personer. Coaching skiller seg likevel fra instruksjon, imitasjon og tradisjonell veiledning på den måten at coachen ikke er en ekspert. Denne ”mangelen” på fagekspertise er delaktig i å utjevne maktbalansen mellom coach og hovedperson(er). Utgangspunktet for enhver coach er at hovedpersonen(e) selv må skape fagkunnskapen. Denne fagkunskapen anngår hele personens liv og vice verca. Mye av fagkunnskapen bygger på følelser og kan dermed sees på som taus kunnskap. Å utvikle seg (skape fagkunnskaper) kan derfor i mange tilfeller være å gjenkjenne følelser og å sette ord på dem – og dette er hovedoppgaven til en coach (Stelter, 2002). Coacher finner man over hele verden (Ursin, 2006), men av norske eksempler er det, foruten Marit Breivik, verdt å nevne Egil Olsen, Ingebrigt Steen Jensen og Kjell Kristian Rike.

”Den nye skolen”

La oss nå prøve å gjøre et tankeeksperiment der man forener coaching med aktiviteter som kobler skolehverdagen opp mot det kommende arbeidslivet. Hovedmålet er å se en større kunnskapskonto hos hver enkelt elev - verktøyene for å nå dette målet er tverrfaglige og virkelighetsnære aktiviteter, samt en coachingbasert utviklingsstrategi fra lærerens side.

Hvis vi viderefører dette tankeeksperimentet er det også fristende å se muligheten i at elevene nå kan ha en samfunnsmessig nytteverdi. Ved at skolen involverer lokalmiljøets bedrifter og institusjoner, og at disse involverer elevene er det kanskje mulig å skape en symbiose. En symbiose der bedrifter og institusjoner gir elevene tverrfaglig og virkelighetsnære fagkunnskaper, mens elevene på sin side hjelper bedrift/institusjon med å nå sine mål.

En slik utviklingsmodell vil nok få mange kritiske fjellvegger å bestige – ”la barn være barn”, barnearbeid og mangel på ressurser. Men la oss ta en rask titt på vår egen historie og verden rundt oss. I forelesinger på HSH har vi selv hørt at skolen pr i dag er en oppbevaringsplass for barna mens foreldrene bedriver andre, mer eller mindre, lukrative aktiviteter. Tradisjonelt har barn og unge deltatt i lokalt arbeidsliv for at familien skulle overleve – sentrale forskrifter i arbeidsmiljøloven som regulerer arbeid for barn slik vi kjenner det i dag, kom først i 1998 (http://www.lovdata.no/).

I videregående opplæring i dag har stadig flere skoler inngått samarbeid med lokale bedrifter – noe som har ført til en kombinert teknisk og allmennfaglig utdanning (TAF). Hvorfor ikke strekke et slikt system ned til lavere alderstrinn som for eksempel ungdomsskolen?? Noen elever med en form for diagnose har allerede en slik form for utdanning/utvikling, så hvorfor ikke utvikle systemet??

For å fullføre tankeekspermentet vårt er dette kanskje slutten på (ungdoms)skolene – så en del av oss må rett å slett se seg om etter andre ting å gjøre enn ”verdens viktigste yrke”…..

Oppsummering

I dette innlegget har jeg prøvd å belyse noe av det jeg, personlig, tror er problemet med skolen i dag - nemlig elevene. Elevene er problemet i den forstand at mange har en "dårlig" innstilling ovenfor teori - en teori de ikke klarer å se nytteverdi i. Jeg har kommet med noen forslag til hvordan jeg tror dette kan utvikles og forbedres - for det er utvilsomt et forbedringspotensiale her. I mine øyne ligger det største potensiale til forbedring i inkludering - inkludering av lokalmiljøet....

Kilder

Eggen, Nils A. (1999) Gofoten.

Hemmestad, Liv. (2003) ”En kontektuell tilnærming til coaching” i ”Ballspill: egenart, trening og læring”. Oslo: Norges Idrettshøgskole

Stelter, Reinhard. (2002) Coaching – læring og udvikling. Psykologisk Forlag.

Ursin, Camilla (2006). Guide til coaching. http://www.dinside.no/

http://www.op.no/ – Sport. Lest 24.11.08.

http://www.kloken.no/ – Norsk Litteratur. Lest 24.11.08

http://www.lovdata.no/ – Arbeidsmiljølov, Sentrale forskrifter. Lest 25.11.08

www.udir.no – opplæringsloven. Lest 24.11.08

Klasserommets diktator

”Jo større makt, dess farligere er misbruket av den.”

Edmund Burke

I løpet av de tre praksisukene vi hadde i høst, er det særlig en ting som har gått opp for meg. Jeg har på mange måter fått en aha-opplevelse over hvor stor makt en lærer har i klasserommet. Brukt på riktig måte er dette et fantastisk verktøy for å gi elevene gode muligheter for utvikling, men brukt på feil måte er sjansen desto større for å ”bryte ned” enkeltelever. Men hvordan blir man oppfattet av mennesker rundt, og hva påvirker andre sin opplevelse av den enkelte. Deter dette som er utgangspunktet mitt for å vie et av innleggene i bloggen til nettopp makt og ledelse.

Hva er makt??

Vel, makt kan være så mangt og maktmisbruk kan være enda mer. Jeg føler det er på sin plass å forklare hva jeg legger i begrepet makt. Max Webber (1971) definerer makt som evnen til å nå sine mål, til tross for at disse gjerne bryter med andres vilje og interesser. Det er mange ulike områder der man kan ha makt – politisk makt, økonomisk makt, militær makt og ideologisk makt er alle eksempel på maktområder dagens samfunn. For en lærer er det gjerne den ideologiske makten som er mest sentral, da den bygger på det som gir verden rundt oss mening. ”Målet” for ideologisk makt er å påvirke tanker, følelser og verdier – noe som igjen vil påvirke selvoppfatning (Østerud, 2003).

Personlig kjenner jeg meg godt igjen i både Webber og Østerud sine tanker. Det er heller ikke til å komme bort fra at min egen ideologi påvirker min væremåte overfor andre, og dermed også elever. Det er likvel ikke som lærerstudent denne maktbruken kommer best til syne. Det er sammen med turister og kursdeltakere på fjellet, trangen til å påvirke andre virkelig kommer frem i lyset. Det har selvfølgelig noe med sikkerhet å gjøre, men minst like mye et mål om å spre budkapet om hva naturen kan ”tilby”.

I mitt hode er det naturlig å tro at alle mennesker har ønske om å påvirke. Det kan være ønske om å påvirke store spørsmål eller mindre spørsmål, men alle har et ønske om å påvirke. En lærer, i hvert fall en motivert lærer, har trolig et ønske om å se en helhetlig utvikling hos elevene. Hvordan skal man da kunne bidra til dette – hvordan skaffer man seg makt til å påvirke??

Hvordan få makt??

Det fins ulike måter å skaffe seg makt på – på godt og vondt – men det er likevel to maktkategorier som alle former for makt kan deles inn i. Maktkategoriene jeg tenker på her er formell og uformell makttildeling.

Den formelle makten er noe man oppnår gjennom indirekte kontakt med fagområde. I følge Weber (1971) er den formelle makten noe man oppnår gjennom lovverk, eierskap og/eller stillingsinstrukser. Denne formen for makt er forankret i kultur og tradisjon. I Norge har vi akseptert at for eksempel rektorer på skolene kan ta avgjørelser som påvirker lærerne. Dette er en tradisjonell måte å drive skolene på og er akseptert av folk flest.

I forhold til den formelle makten, er det ikke nødvendigvis mennesker som har makten. Gjenstander kan ha like stor påvirkning på oss mennesker som et menneske, fordi gjenstanden støtter seg på et lovverk. Eksempel på dette er påbudsskilt i trafikken, eller parkometer for den saks skyld.

På den andre siden har vi den uformelle makten – den formen for makt man må gjøre seg fortjent til. I følge Kunnskapssenteret (2008) dreier dette seg om personlig karisma, gode fagkunnskaper, kontakter, tillit og tidligere resulteter.

Den persolinge karismaen kan spores tilbake til mitt forrige blogginnlegg som omhandlet retorikk og effektiv kommunikasjon. Personer med gode formuleingevner og tydelig kommunikasjon, vil i svært mange tilfeller få oppmerksomhet fra andre. Denne oppmerksomheten er et svært godt grunnlag for å opparbeide seg makt (Wallersten, 2007).

De gode fagkunnskapene er faktisk noe omstridt i forhold til hvordan den skal brukes. Jeg kan eksemplifisere dette ved hjelp av to sitat:

”Kunnskap er makt.”

Francis Bacon

”Kunnskap er makt bare hvis du vet hvilke fakta du ikke behøver å ta hensyn til.”

Robert Staughton Lynd

Både Bacon og Lynd er enige om at fagkunnskaper har betydning, men Lynd trekker også inn et aspekt av manipulering. Poenget blir, slik jeg ser det, likevel det samme – så lenge man bruker kunnskapen på riktig måte er det en effektiv måte å skaffe seg makt på (Østerud, 2003).

Å skaffe seg makt gjennom kontakter baserer seg mye på kontaktene sin status. Bekjentskaper med personer som er tildelt formell makt, kan i mange tilfeller med gi deg selv makt. Grunnen er at din egen status vil stige dersom flertallet ser muligheten til forbedring gjennom dine bekjentskaper (Østerud, 2003).

På samme måte kan tidligere resultater, positive slike, styrke troen på dine ferdigheter. Gode resultater kan vitne om egenskaper som kan skape resultater. Dette skaper tro på endring/forbedring – noe som igjen gir makt (Østrem, 2003).

I mine øyne finnes det en fellesnevner som omfavner alle disse faktorene som er nevnt over – forventningenes kraft. Sosiolog Jan Ove Tangen utgav i 2003 en fagartikkel om foventningenes kraft. Denne retter seg i hovedsak mot idretten og idrettsannlegg, men jeg er av den oppfatning at hans tanker er overførbare til problemstillingen om hvordan få makt. I følge Tangen (2003) har kultur og historie svært mye å si for forventningene. Vi kan bruke en preparert langrennsløype som eksempel. For mange nordmann vil et slikt syn innby til å spenne på seg skiene å legge vei, mens for en person fra Malaysia er den første tanken snøballkasting. Dette skjer fordi den Malaysiske kulturen ikke omfatter langrenn, og dermed kommer kreativiteten mer til sin rett.

I forhold til å opparbeide seg makt er det, etter mitt syn, mange av de samme prinsipp som ligger til grunn. Den formelle makten er det første signalet – folk flest, dermed også barn, har en forventning til hvordan en lærer, en fjellfører eller for den saks skyld en student skal oppføre seg. Så snart man enten får, eller gir seg selv en tittel skapes det forventninger.

Disse forventningene kan enten forsterkes eller endres gjennom den uformelle makten. Det er denne for makt som direkte påvirker den oppfatning andre har om deg – som igjen påvirker maktbalansen. Ved å se på den personlige karismaen, fagkunnskaper, kontakter og/eller tidligere resultater vil makten enten forsterkes, opprettholdes eller svekkes. Hver av disse faktorene er utgangspunktet for den evaluering man blir utsatt for som en person i maktposisjon. Det er nettopp denne evalueringen som er avgjørende for enhver persons posisjon – tillit (Weber, 1971).

Tillit er en del av den uformelle makten, og er etter min oppfatning den viktigste faktoren. I mine øyne er hele samfunnet bygd på tillit, enten til enkeltpersoner eller til statlige/private instanser og organ. Tillit er selve grunnmuren i et fritt og fungerende samfunn og er dermed den avgjørende faktoren for ”tildeling” av makt. Denne tilliten bygger på tro. Tro er en sentral del av vår kultur og kulturhistorie gjennom den kristne forankringen. Selv i nyere tid, der religion kanskje ikke står like sterkt, er troen viktig. Men nå dreier det seg om troen på mennesker eller grupper. I den politiske verden er det snakk om partier og partirepresentanter, mens i skoleverden deier det seg om trinnteam og lærere. Uansett hva nivå i samfunnet men er på, så skaper tro tillit. Denne tilliten er svært delaktig i å gi makt – og makt er igjen en sentral faktor når man skal påvirke.

Bruke makten??

Kunnskap om slike prosesser synes jeg det er viktig å være klar over – uavhengig av hva man ønsker å vie livet sitt til. For oss som kommende lærere mener jeg det er desto vikitgere å ha en tanke om hva som gir oss makt – for så å ”utnytte” denne posisjonen til noe positivt. Som lærere er vi lovpålagt å bidra til en helhetlig utvikling av barn og unge – og den makt vi har/bør ha overfor nettopp barn og unge, er et godt verktøy til å bidra til utvikling hos ”våre undersåtter”. I denne sammenheng blir da neste trinn på stigen å bli bevisst på hvordan man ønsker å fremstå for å bidra til en slik utvikling…………..

Kilder

Kunnskapssenteret – søkeord makt. http://www.kunnskapssenteret.no/ (lest 13.11.08)

Tangen, Jan Ove (2003). Tause forventninger og taus kunnskap
– en oversett sammenheng mellom idrettsanlegg og deres brukere. http://www.idrottsforum.org/ (lest 14.11.08)

Wallersten, Immanuel (2007). Maktens retorikk. Spartacus forlag AS

Weber, Max (1971). Makt og byråkrati. Gyldendal.

Østerud, Øivind (2003) Makt og demokrati. Gyldendal