Læring eller friluftlivsaktiviteter

"Når det siste treet er hugd ned
Når elvene er forgiftet
Når den siste fisken er blitt fanget
Først da vil dere oppdage at det ikke går an å spise penger."
- Hopi-indianer-sitat.

Hvorfor friluftslivsaktivitet?

Som en naturens- og fjellets mann, føler jeg det er på sin plass med et innlegg som omhandler påvirkningskraft naturen har på oss mennesker. I disse dager der den globale oppvarmingen truer deler av verden og rovdrift på naturen blir mer og mer utbredt, mener jeg fullt og helt at vi mennesker må vende oss mot naturen - eller som jeg innså etter kommentar fra Ane Kesia - ...med eller til naturen. De verdier og holdninger vi kan utvikle gjennom å tilbringe tid i naturen, tror jeg er gull verdt for hele menneskeheten.

Vi mennesker er påvirket av naturen – nærmest alle sammen og hele tiden. Noen er mer påvirket enn andre, men det trenger ikke være noe komplisert påvirkning. Det kan være så enkelt som at vi må skur på varmepumpen fordi temperaturen synker, eller at vi må kjøpe oss ny paraply fordi vinden og regnet ødela den forrige. I tillegg ser vi på nyheter at skogbrann truer store områder, orkaner og sykloner utsletter hele byer og at mangel på vitale behov rent vann driver mennesker på flukt.

Gjennom historien har mennesket syn på naturen endret seg betraktelig flere ganger. Viss vi tar renessansen som eksempel ble naturen sett på som et forstyrrende element for oss mennesker. Det gikk faktisk så langt at reisende i de franske alper distanserte seg fra naturen ved å gå med skylapper (Markhus, 1996). I dag er derimot synet noe anerledes. De som ferdes i naturen i dag har rekreasjon som motivasjon, og ikke overlevelse (Horgen, 2000). Dette er etter min mening den viktigste grunnen til at mennsktets syn på naturen er slik det er i dag. Denne påstanden har jeg dannet meg med bakgrunn i egne erfaringer, men ser også at det er mange andre som har samme oppfatning som meg. Braute (1994) sier at etter hvert som samfunnet er basert på industrien og urbaniseringen har folk glemt at det er mulig å benytte naturressurser uten å forbruke dem.

Økosofi
Økosofi er en måte å tenke på som ble utarbeidet av Arne Næss på 70-tallet. Næss sitt utgangspunkt for utforme en slik ”filosofi” var å hindre den økologiske krisen han så var i ferd med å komme (Lerhaug, 2003). Økosofi er et dypøkologisk, antroposentrisk syn på mennesket og livet. Det betyr at mennesket ska råde over alle andre levende skapninger, men kan bare ”forsyne” seg av naturen for å få dekket vitale behov. For å bryte det ned til enklest mulig formulering, er økosofi de normer vi begrunner våre handlinger med. Næss innførte begrepet Økosofi T, som dreier seg om å få de nevnte normer til å bli ”naturvenlige” (Lerhaug, 2003).

Slik jeg tolker Næss i Lerhaug (2003) utformet han 8 punkter som et fullkomment øksofisk menneske sier seg enig i og oppfyller. De første 5 punktene omhandler naturens verdi og menneskets plass og innblanding i naturen. Punkt 6 og 7 er tiltak for å ta vare på naturen, mens punkt 8 er en oppfordring til mennesket om å handle istedenfor å bare tenke. Ved å benytte disse punktene som ledd i vurderingen (filtrering av naturskadelige tanker) av en handling, vil ikke handlingen skade naturen.


Barn og økosofi
Etter hvert nå nærmer vi oss det som er kjernepunktet i dette innlegget. Hvordan vil barn bli påvirket av å oppholde seg naturen? Har det i hele tatt noe for seg å bruke tid med barna ute i naturen?

Braute (1994) uttrykker at i den moderne verden, har ikke barn noe vitalt behov for å oppholde seg i naturen. Der de tidligere brukte naturen som læringsarena for å lære overlevelsesteknikker dreier det seg i dag kun om rekreasjon. De barna som ikke blir ”dradd” med ut i naturen har derfor ingen mulighet til å danne seg egne erfaringer om hva natur er og hva den betyr. Braute (1994) sier også at barn som ikke har egne erfaringer har vanskelig for å få et ordentlig forhold til naturen. Videre vil et menneske uten eget forhold til naturen, mangle forstelse og dermed også mangle interesse for å ta vare på naturen.

Barnets økosofi dreier seg i følge Arne Næss i Lerhaug (2003) om en ting – Selvutvikling. Flere forskningsrapporter sier at barn som utvikler et forhold til naturen, har større sjanse for å utikle et syn som i fremtide verner om naturen. Målet er at barnet skal utvikle seg dit hen at et er naturlig å handle økologisk riktig (Braute, 1994). I Lerhaug (2003) tolker jeg Næss slik at barn trenger en dyp form for identifikasjon med naturen for å kunne utvikle et godt forhold til den. Identifikasjon får man lettest gjennom å utføre handlinger i naturlige omgivelser – eller sagt på en annen måte: problembasert læring eller læring i nuet. I følge Lerhaug (2003) skjer denne formen for læring best der barn er sine egne herrer – nemlig i den frie leken.

Denne tilnærmingen til å påvirke barns holdninger blir støttet av Braute (1994). Hun har skissert en utviklingspyramide som beskriver hvordan opphold i naturen påvirker holdninger og verdier hos barnet. Denne pyramiden viser de ulike etasjene et barn må bevege seg gjennom for å nå toppen.

De to første etasjene dreier seg om å lære ferdigheter om ferdsel i naturen i tillegg til å observere andre arters handlinger og ferdigheter. Etasje tre og fire er i følge Braute (1994) den kunnskapen som konstrueres etter å ha internalisert og automatisert ferdighetene i første og andre etasje. Toppetasjene er de holdninger og verdier som utvikles gjennom ferdigheter, erfaringer og kunnskaper lenger nede i pyramiden.

I mine øyner er denne pyramiden ganske så lik de 8 punktene som Arne Næss utformet på 70-tallet. Den største forskjellen mellom dem er at Braute (1994) er noe mer konkret i hva de ulike etasjene/punktene innebærer og at hun ikke nevner den økologiske filosofien. Slik jeg ser det er likevel målet med begge disse modellene er det samme – nemlig at økologisk påvirkning i ung alder skal komme naturen til gode på lang sikt.

Flere typer lærdom??

For naturen sin del er de holdninger og verdier barn utvikler gjennom friluftsaktiviteter det viktigste. Men hva med menneske? Siden økosofien er en antroposentrisk filosofi har mennesket rett til å benytte seg av naturen for å dekke vitale behov. Det første som slår meg når jeg hører ordet vitale behov er mat og drikke. I dagens samfunn tør jeg påstå at ingen i Norge har behov for å høste direkte fra naturen for å dekke de vitale behovene sine. Da må vi kanskje dykke litt lenger inn i menneskets vitale behov – og her kommer helse inn i bildet.

De to enkleste ”tingene” naturen kan gi oss er frisk luft og lys, og la oss begynne med den friska lufta. I følge Braute (1994) er inneklimaet på mange norske skoler svært dårlig. Det er vel å merke 14 år siden Braute uttrykte dette, men dersom vi skal tørre å lytte til media er ikke tilstanden særlig mye bedre i dag. Dårlig luftkvalitet innendørs er i følge svensk forskning i Braute (1994) en viktig grunn for en stor økning i luftveisproblemer hos elever. Mer tid utendørs kan i ”værste” fall begrense et slikt problem og i beste fall utrydde det helt.

I tillegg til frisk luft har også lyset en positiv påvirkning for menneskekroppen. Flere forskningsresultat påviser at sollys er med på å stimulere kroppen til å produsere D-vitaminer (Odden, 2004). Samme Odden (2004) påpeker også at opphold i naturen styrker menneskers immunforsvar da kroppen blir utsatt for en mengde bakterier som den må forholde seg til/bygge opp forsvar mot.

Indirekte til de vitale behov kan vi trekke inn sosiale ferdigheter og koordinative ferdigheter. For å fullføre det kroppslige tolker jeg Parlenvi (1985) slik at barn har en motorisk gullalder som er fra ca 8-12 år alder. Naturen er som kjent nådeløs i den forstand at den stiller samme krav til alle. Terrenget er like ulendt for alle, vannet like tungt å svømme i og vinden like sterk for alle. Ved å bruke naturen sine egne former utvikles de motoriske ferdighetene raskere og bedre, noe som gir selvtillit – og i neste omgang øker trolig de sosiale ferdighetene.

Det er i midlertid ikke bare gjennom motorisk utvikling de sosiale ferdighetene utvikles. I og med at naturen ikke gjør forskjell på folk har, i følge Braute (1994), barn fra ulike kulturer enklere for å omgås i naturen enn i et klasseromsmiljø. Dette fører til raskere forståelse og empati for hverandre. Så om ikke dette er bra for de sosiale ferdighetene og samfunnet generelt så vet ikke jeg.

Avslutningsvis må jeg bare gjøre det klinkende klart – læring eller friluftslivsaktiviteter: ja takk begge deler for det er en symbiose!!

Kilder

Braute, Jorunn. Bang, Christofer (1994). Bli med ut. Barn i naturen. Universitetsforlaget.

Horgen, A. (2000). Ferdselen på Jostedalsbreen 1740-1940. Hovudoppgåve ved Noregs idrettshøgskole og Høgskolen i Telemark.

Lerhaug. P.E. (2003). Økosofi – helhetssyn på barns friluftsliv. Sebu forlag

Markhus, K. (1996). Den magiske fjorden; Hardanger i engelske reiseskildringar 1820-1914. Hovudoppgåve i historie ved Universitetet i Bergen.

Odden, A. (2004). Friluftsliv og ungdom – tradisjon og trender. Innlegg landskonferanse friliftsliv i Tromsø.

Parlenvi, Paul. Sohlman, Birgitta. (1985). Lær med kroppen – Det sitter i hodet. Aschehoug.